HjemPå Stubben

Årg. 4, nr 1 (1999)

Innhold:
Fra lederhold
Anne-Grethe Hansen til minne
Finneblod i Sørkedølene
Navn på kartet: Baronkroken

Bare en 10-øring
Nordal
Et 60-årsminne
Vasstrauene
Krigsminnesmerke
"Matalmen" på Hadeland
To store branner på Sandbråten gård
Bordets gleder på Sandbråten
Årsmeldingen 1998

 

Fra lederhold           pil1.JPG (1320 bytes)[Til toppen]

Først et Godt År til alle! - og velkommen til årsmøtet på Lokalet/Bergendahlsstua
tirsdag 16. februar kl 1900.
På programmet står de sakene som er bestemt i vedtektene. I tillegg vil undertegnede
fortelle om finnenes vei fra Finland via Sverige og Finnskogene på begge sider av
riksgrensen hit til Sørkedalen og andre finnetrakter på Østlandet.
På møtet i november ble det sagt at flyhavariet i Andtjernåsen skulle være årsmøtetema,
men dette emnet tar vi i stedet opp i et møte i Kirkestuen torsdag 15. april kl 1900.
Alle er også hjertelig velkomne til bekransningen av bautaen etter flyhavariet i
Andtjernåsen søndag 9. mai kl 1200.
Det er drøye fem kilometer å gå eller sykle fra Skansebakken eller Åmot grustak. Stien
opp til bautaen går fra veikrysset øst for den midtre Lysedammen, Mellomdammen. På
tilbaketuren ser vi nærmere på demmingene i de tre Lysedammene, skåveggene langs
Tverrelva og tuftene etter den gamle Skådamshytta.
Vårprogrammet forøvrig blir det en busstur som de to foregående år, torsdag 10. juni,
blir det busstur til Langlia, med Karl Langlien som kjentmann. Nærmere om dette i
neste nummer av "På stubben".
Et tilbakeblikk på 1998 viser, etter styrets mening, et passe aktivitetsnivå, med god
oppslutning om de fleste arrangementene. For øvrig vises til årsmeldingen i dette
nummer. Har du forslag eller spørsmål, er styret selvsagt mottaklig for alle
henvendelser.
Medlemstallet var ved årsskiftet 293, et antall vi er svært godt fornøyd med. Dette
nummeret av bladet blir delt ut til alle husstander i dalen. Kanskje blir DU medlem nr
300! Men du er selvsagt også velkommen til å delta på alle arrangementer uten å være
medlem.

trygvec

PS

Harald Schrams innholdsrike og godt illustrerte hefte "Frigjøringens pris" med
undertittelen "Short Stirlingulykken i Sørkedalen 10. mai 1945" er å få kjøpt på
Samvirkelaget, pris 40 kr.

 

 

Anne-Grethe Hansen til minne           pil1.JPG (1320 bytes)[Til toppen]

Tapet av Anne-Grethe kom så brått og uventet. Helt til sin siste dag stilte
hun til arbeid på skolen. Det er vanskelig å fatte at et så livsglad og energisk
menneske så uventet og plutselig kan gå bort.

Anne-Grethe ble bare 51 år gammel. Hun døde i sitt hjem den 4.november i år.
Denne dagen hadde hun følt seg uvel under arbeidet, og hun ble kjørt hjem av
en av skolens folk. Det ble et tungt budskap elevene og skolens personale fikk
da skolen dagen etter tok til.


anne.JPG (156136 bytes)

I 15 år har Anne-Grethe arbeidet som fullmektig ved Sørkedalen skole. Hun hadde i
denne tiden skaffet seg solid erfaringer og gode kunnskaper om skole generelt, men
spesielt til nytte for hennes arbeid ved Sørkedalen skole. Alle som er særlig nær
knyttet til skolen: tilsatte, elever og foreldre, møtte alltid Anne-Grethe som en blid
og forståelsesfull hjelper. Hennes vennlighet og positive måte å møte alle på, har gjort
henne til en populær og elsket kontordame på skolen.

Anne-Grethe var født og oppvokst på Søndre Berger gård i Sørkedalen. Der bodde
hun hele sitt liv. Det var så tydelig at hun var født inn i Sørkedalsmiljøet. Hun var glad i og
stolt av alt som var en ekte del av dalen. Det gjaldt også de "rester" av en dialekt som
ennå finnes i dalen, særlig blant de eldre sørkedøler. Slektsforsking har opptatt henne,
hennes egen slekt og slektsbåndene mellom familiene på gårdene. Det var en fordel
for skolen at Anne-Grethe ved sin sterke tilknytning til dalen støttet skolens positive
oppfatning av lokal tilhørighet. Hennes arbeid på skolen viste tydelig hennes glede over
innsatsen og følelsen av at skolen er en viktig del av det lokale samfunnet. Det har vært
nesten selvfølgelig at Sørkedalen historielag har henvendt seg til Anne-Grethe for å få
hennes støtte. Hun var medlem av interimsstyret som la grunnlag for stiftelsen av
historielaget. Etter stiftelsen var hun hele tiden revisor og medlem av valgkomiteen.

Lokalmiljøet i Sørkedalen holdes oppe bl.a. ved funksjonene i de mange foreningene i
dalen. Det har sikkert vært en følt forpliktelse for Anne-Grethe å delta i foreningenes
virksomheter. Hun deltok med praktisk innsats, i drøftinger og planlegging av
foreningenes virksomhet. Hun gav sine syn og meninger, men aldri sterkt og bastant.
Hun hadde klokskap til å lytte til andre også.

På mange områder, både i og utenfor bygdesamfunnet, har Anne-Grethes bortgang
skapt følbare tomrom. Hennes slekt og venner føler tapet smertelig. Anne-Grethe har i
sitt liv tent lys og glede for så mange. Det vil bli stående som et varig minne om henne.
Fred være med Anne-Grethes minne.

Sørkedalen i november 1998

Alf Holter

 

 

Finneblod i Sørkedølene           pil1.JPG (1320 bytes)[Til toppen]

Av: Bjørn Trehjørningen Venner Solberg

Som mange sørkedøler har hørt, har mange av oss finneblod i årene. Jeg vil her skrive
veldig kort om dette fenomenale folket som kom til vår bygd i siste halvdel av 1600
-tallet. Jeg vil begynne med når de er i Finland, følge dem over til Sverige og videre til vi
møter dem i Finnemanntallet i 1686.

Utvandringen fra Finland til Sverige
Fra ca 1200-tallet var Finland under Sverige. På midten av 1550-tallet var bare det
sørlige Finland bebodd, men svenske kongen Gustav Vasa trengte skatteinntekter til
sine kriger. For å få skatteinntekter måtte det skapes dyrkningsjord av de enorme
skogområdene lenger nord i Finland. Av finnene var det særlig de fra Savolaks som
kunne svedjebruk. Men denne dyrkningsmetoden gjorde at man hele tiden måtte skifte
områder. Savolakserne fikk tillatelse av kongen til å ta i bruk jakt og fiskeområdet
Tavasteland til nytt svedjeland.

Fra 1570-1595 var det kontinuerlig konflikt mellom Sverige og Russland. Dette førte til
at alle menn mellom 15 og 50 år ble sendt i militærtjeneste. Dette pluss ekstra skatter førte til
voldsomheter. Bøndene prøvde å løse konflikten på fredlig måte - uten at det ble noen løsning.
I 1596 gjorde de opprør som ble slått kraftig ned. Situasjonen ble enda verre etter dette.
I 1601 ødela også frosten kornavlingen i Østerbotten, noe som skapte hungersnød. Ingen ting
ble bedre før i 1637, da Per Brahe ble utnevnt til guvernør i Finland.

Innvandringen til Sverige
Innvandringen til Sverige tok av for fullt i 1579 og 1583 da det ble avgjort at de som
ville bosette seg i Varmland skulle få skattefordeler.

Dette tilbudet fra Sverige ble nok framsatt for at de dyktige savolakserne skulle få verdi i den
ubrukelige svenske jorden. At bergverksdriften slo fart i Sverige på 1500-tallet, gjorde
også at de trengte gode smeder. Det var finnene. Noen finner dro også over som onnehjelp,
for så å bli der. En annen ting var at de som ville starte som nybyggere, både svensker og finner
fikk skattelette i 6 år. Fra 1580-1592 ble det ryddet 458 nye gårder i Varmland, de aller fleste
kan man regne med at det sto finner bak. Men den største innvandringen skjedde fra 1601-1637.
Finnene kom i all hovedsak over til Sundsvall og Gavle, herifra spredde de seg østover mot
norskegrensen. De fleste slo seg ned i Varmland og i områdene nord for Siljan.

Forholdene for finnene i Sverige
På grunn av svedjebruket kom finnene fort i konflikt med de fastboende svenskene, det
var også noen finner som gikk fra sted til sted og bodde litt her og litt der. Men
forholdet var ikke bare dårlig, i mange tilfeller kunne finnene og de svenske bøndene
samarbeide. Mot en del av fortjenesten kunne godt svenskebonden skjule finnenes
svedjebruk.
Men fordi det kom mange lover og regler mot svedjebruk ble det ikke så lett å være
finne. De hadde også begynt med bergverksdrift i Sverige - og da fikk plutselig skogen
verdi. Mange finner valgte da å dra videre vestover til Norge.

Innvandringen til Norge
De fleste finnene kom fra Sverige rundt 1620, og ganske snart var det bosatt seg finner i
alle de kommunene som i dag har grense mot Sverige og Finnskogen. Som i Sverige
ble det også noen konflikter mellom de fastboende og finnene. Men som i Sverige var
det løsfinnene man ikke var interessert i å ha i landet. De andre som hadde kommet,
ble ulikt mottatt i bygdelagene på Østlandet.
For å få kontroll på finnene bestemte kongen seg for å holde manntall over alle finner,
med familie og opplysninger om hvor de var i fra.
Finnemanntallet ble holdt i 1686, og fra Sørkedalen ble det telt opp 25 rene finner, 8
halvnorske og 3 halvsvenske.
Noen av disse vil jeg prøve å komme tilbake til i neste nummer av "På Stubben".

finnen.JPG (94759 bytes)

 

 

Navn på kartet           pil1.JPG (1320 bytes)[Til toppen]

Baronkroken
I forrige nummer etterlyste jeg opplysninger om hva som lå bak dette navnet. Jeg fikk
en hyggelig telefon fra Mimi Eek på Tangen, 93 år gammel, datter av godseier Westye
Egeberg og Nini f. Wedel-Jarlsberg. Hun kjente godt til navnet. Dette var en yndet
jaktplass for hennes oldefar, baron Herman Wedel Jarlsberg (1818-1888). Her var han
på plass under rugdetrekket.
Baron Herman var eier av Bogstad fra 1854 til sin død.
Det var Johan Tangen som brøt opp et jordstykke på den gamle jegerplassen var
leilending på Nordre Tangen, ikke Søndre Tangen som jeg skrev.

rom

 

 

Bare en 10-øring           pil1.JPG (1320 bytes)[Til toppen]

Ungene ble ofte sendt i ærend til butikken på Nordal. De voksne var støtt opptatt med
arbeid hjemme, i skauen, ute på jordet eller andre steder. Anton Venner har fortalt en
hendelse han aldri kunne glemme. Han gikk i småskole på Venner, og var vel 7-8 år
gammel. Den gangen kunne ikke de voksne, som i dag, bare kaste seg inn i bilen og
fare av sted til butikken for å handle. En dag ble Anton sendt til butikken på Nordal for
å kjøpe en kvartrull tobakk til en av kara på garden. Da skråtobakken var betalt, hadde
han igjen en 10 øring, som han kunne putte i lomma så lenge.
Akkurat denne dagen hadde en av jentene i klassen mistet en 10- øring som hadde ligget
i pulten hennes. Læreren foretok en alvorlig undersøkelse hos elevene, og han fant
10-øringen Anton tilfeldigsvis hadde i lomma. Det ble et alvorlig oppgjør på skolen.
Læreren truet med juling om Anton hadde tatt 10-øringen. "Det har jeg ikke gjort",
sa Anton, "det er like sant som et amen." Anton løp hjem til faren sin og fortalte historien.
"Ja,har du gjort det, så skal du ha juling",sa faren. Han ble med Anton ned til skolen. Der
kom læreren dem i møte. Han bad om pent vær, for han kunne bekrefte at Anton hadde
snakket sant. Jenta hadde funnet igjen 10-øringen selv.

Denne historien har vi fått av Alf Holter

 

 

Nordal           pil1.JPG (1320 bytes)[Til toppen]

Nord i dalen, noen hundre meter nord for skolen, ligger den gamle plassen Nordal.
Opprinnelig var den en husmannsplass under Stubberud. Stubberud og Nordal var de
siste eiendommene i Sørkedalen som ble innlemmet i Nordmarksgodset, Stubberud i
1897, Nordal i 1912. Men i 1861 ble husmannsplassen Nordal løst fra Stubberud ved
at eieren av Stubberud solgte Nordal.
Den første eieren av Nordal etter løsningen fra Stubberud het O.M. Fjeldstad. Allerede
i 1864 ble Nordal solgt videre til Sørkedalens skolelærer, Peter Andersen. Han var fra
Grøttum i Sørkedalen. I noen år var han omgangskolelærer, fra 1842 som lærer i bygdas
første faste skole. Han gikk av som "Pentionist-Skolelærer" i 1860, og det kan vel
tenkes at han hadde planer om å fortsette som jordbruker. Dessverre døde Andersen
allerede et par år etter at han kjøpte Nordal, men kona hans, Anne Andersen, lot ikke
gården gå fra seg. Hun levde helt til 1898, og i sitt testamente sier hun at hun vil etterlate
Nordal gård til Herman Wilhelm Falch.
Denne mannen huskes faktisk ennå av noen av de eldste sørkedølene. Arne P. Grøttum
mente at det var Falch som bygget opp plassen Nordal og fikk igang driften der slik det
blir husket.

Nordal slik vi ser stedet i dag, minner lite om stedet slik det var. Det lille huset som
gjeme kalles "Blekkhuset", er bygget på grunnmuren til huset som stod der før. Det
lange huset ved siden av Blekkhuset kalles "Pennalet". Det er bygget etter krigen, med
den hensikt å gi pendler-skogsarbeideme husly og organisert husstell. Huset har også
vært brukt som familieboliger for folk tilsatt i bedriften, Løvenskiold-Vækerø.
I dag bor det folk fast i Blekkhuset, men i Pennalet bor det noen pendlere. De er nok
ansvarlige for eget stell.

Nordal hadde en ganske annen funksjon i bygdesamfannet i Falch's tid enn i dag.
Bildet her er tatt ved århundreskiftet. Det store, hvite huset, med 3 etasjer, kaltes
populært "Skyskraper'n". Huset hadde 7 små, kalde leiligheter, særlig beregnet for,
nygifte ektepar som ikke hadde oppnådd kontrakter som leilendinger eller husmenn
ennå, eller for "lauskarer", uten verken kontrakt eller kone. Jeg har snakket med flere
som har bodd i "Skyskraper'n". De flyttet inn i en "leilighet" med ett rom, uten annet
utstyr enn en ovn. Ingen av leilighetene lå i 1.etasje. Der var det vognskjul og et
bryggerhus for beboerne. Skikkelig golv var det ikke i bryggerhuset, bare steinsatt.
Vann måtte hentes fra brønn i nærheten av elva. De som bodde i den øverste etasjen i
huset, var alltid engstelige når det var uvær og sterk vind. De foretrakk da å rømme
over til naboer eller andre. De følte tydelig at huset "svaiet". Dette huset ble revet,
antagelig i 1927. Helt til den tid bodde det folk der.
Nordal hadde også en annen viktig funksjon i bygda. Huset som kan ses på bildet,
nedenfor "skyskraper'n, hadde bygdas butikk. "Blekhuset" står på noe av

nordal.JPG (387438 bytes)

Nordal, kopi av et gammelt postkort rett etter århundreskiftet

grunnmuren til butikk-boligen. Anton Venner har vært med på noe av ombyggingen av boligen. På bildet kan vi se at huset var større, og hadde 1 1/2 etasje. Kjøpmannen med familie bodde i 2. etasje. En del av bygningen huset også en leieboer. Nedenfor «butikken» kan vi så vidt skimte inngangspartiet til et annet hus. Iflg Laura Sandbråten tok Falch imot melkeleveransen fra bøndene der, i kjelleren. Den siste butikkmannen var Falch. Ved siden av butikken drev han jordbruket på gården, med ca. 40 mål dyrket mark. Gården hadde selvfølgelig stall og fjøs. Han drev med svineavl også, ofte med opp fil 40 griser. Grisehuset lå litt utenfor gårdstunet. Mye av maten til grisene hentet Falch fra kafeer, hotell o.a. i byen. Det var «skuler» fra disse stedene. «Hønseri» var også en del av driften. 60 - 70 høner gikk hele sommeren igjennom fritt omkring. Trafikk var neppe noen fare for hønene. Arne P. har fortalt at det å samle opp egg rundt omkring på tunet, var populært for barna. De plukket og leverte eggene i butikken. Som betaling fikk de «godterier». Falch slaktet grisene og solgte flesk i butikken. En gang, det var 14. februar 1912 (iflg, Arne P.), brant grisehuset ned. Et stort antall av grisene brant inne, men noen av dem kom seg ut, mange med varme i grisebusta. De for hylende bortover på skaren. Brannen og grisenes hyl og pine, var en hendelse som folk som opplevde det, ikke kan glemme.

En annen funksjon kjøpmannen påtok seg, var, som nevnt foran, å ta imot melka
fra gårdene og bringe den med hest videre til byen. Det var en stor lettelse, særlig for
husmennene som ikke hadde hester. Det var ellers konene på gårdene som hadde
denne jobben.

Butikken ble nedlagt i 1913, året etter at Løvenskiold/Vækerø kjøpte stedet. Nordal
var et samlingssted og med viktige funksjoner for bygdefolket. "Skyskraper'n" og de
andre boligene som hadde mange fastboende, og butikken der sørkedølene møttes titt
og ofte, gjorde Nordal til et viktig møtested.

På bildet kan vi se kjøpmannens lysthus, nederst i hagen, nær veien. Gamle sørkedøler
forteller at Falch på gode sommerkvelder og søndager oppholdt seg i lysthuset, gjeme
sammen med gode butikkkunder og venner fra Sørkedalen. De spilte kort og hygget
seg sammen. Det er lett å forstå at det var behov for avveksling fra tungt arbeid
gjennom 6 lange arbeidsdager hver uke.
Falch hadde selv også tunge dager og problemer. Panteregistret forteller om utpanting
hos kjøpmannen.
Hva Falch foretok seg etter at butikken ble lagt ned i 1913, vites ikke.

P.S. En del opplysninger om Nordal har jeg fått i samtaler med disse sørkedølene:
Ame P. Grøttum, Anton Venner og Laura Sandbraaten. Laura Sandbraaten lever ennå.
Hun er snart 89 år gammel og har ennå god hukommelse !

Alf Holter

 

 

Et 60-års minne           pil1.JPG (1320 bytes)[Til toppen]

18. februar 1939 var og er en stor dag i Sørkedalens og sørkedølenes skihistorie. Den
dagen vant Lars Bergendahl 50-kilometeren i ski-VM i Zakopane. Lars egen beretning
står å lese i hans bok "Løypa ut av Sørkedalen", i kapitlet "Da Karppinen knyttet
neven".

Vi minnes VM-seieren med å sitere fra Jan Wieses bok "Jeg skal til Katnosa i kveld".
Boka kom ut i 1979 i forbindelse med Cappelens Forlags 150-års jubileum, men bare til
"forlagets mange venner og forbindelser". I en hilsen til mottakerne står det at "Den vil
ikke bli fremlagt til salg". Dette til tross ble boka nyutgitt i 1998. Boka koster 179
kroner og er meget lesverdig.

Men tilbake til 1939 og Lars Bergendahl, brorsønn av selveste Lauritz som var vår
første og kanskje største skikonge. Trofeet som Lars vant i Zakopane, en flott
langrennsløperstatuett, står nå i Bergendahlsstua på Lokalet, Sørkedalens
idrettsforening fikk det som gave av Lars Bergendahl.

Vi tillater oss å sitere fra kapitlet "Budbringeren", der bokskriveren en Holmenkoll-
lørdag er på vei fra Stryken til Katnosa:
De er vel ferdig med 50-kilometeren nå, er kommet i mål, og kan vurdere sin
egen innsats, plassert på en resultatliste, målt i tidels sekunder i forhold til andre. Og
så husker jeg det, jeg har også vunnet 50-kilometeren engang, Lars Bergendahl og jeg
i 1939 i Zakopane. Og jeg vet hvorfor denne tanken dukker opp her og nå og blir glad.
For følelsen jeg hadde da jeg staket ut fra Stryken  igjen for en liten stund siden,
den var den samme enkle som den som fylte meg som 11-åring i I939.

Jeg tror den første meldingen kom i nyhetssendingen: Fra Zakopane ble det
meldt at normannen Lars Bergendahl ledet dagens 50-kilometer i verdensmesterskapet
på ski, foran fremstormende finner og svensker. Ny melding skulle følge i
sportssendingen en halv time senere. 11-åringen behøvde ingen nærmere instruks,
han visste hva han hadde å gjøre. Ja, han hadde forberedt seg på det i flere dager.
Løypa var preparert og prøve gått utallige ganger, skiene var smurt. Saften var
blandet på flasken og plassert kvelden før ved matstasjonen.

Ut bar det, på med skiene og avsted. De oppmuntrende mellomtindene ga
vinger i guttekroppen, armene arbeidet rytmisk og i fin balanse med beina. Skiftvis
diagonalgang og dobbelttak på flatene, fiskebein oppover og dypt sammenkrøpet i
utforkjøringene. Han visste det var best å gå forsiktig ut, 50-kilometeren er en lumsk
distanse. Men det var vanskelig å holde igjen, viljen var der, viljen til å vinne.

Kunne den virkelige Lars Bergendahl merke det der han stormet frem, at en
liten 11-åring hjemme i Norgefulgte ham i hvert steg og hvert stavtak. Jeg vil tro det,
at det er en fin form for overføring som skjer og som gjør at den glade mester etter
innkomsten kan si at det var som han fikk nye krefter den siste milen.

Men saften fikk hverken Lars eller 11-åringen glede av, den var frossen der den
sto i snøen ved matstasjonen Inn igjen til radioen, til seiersmeldingen. Det var alt som
trengtes for å ta den siste runden, den som endte med det ville rus mot mål, med
stavene høyt hevet over hodet. Min største seier til dags dato.

tpc

 

 

Vasstrauene           pil1.JPG (1320 bytes)[Til toppen]

Ja, hvor mange vasstrau var det i Sørkedalen i gamle dager - den gang hestene sleit seg
fram med tunge lass. Det står en mellom Badeplassen og Peder Ankers plass, den står
noe øde og forlatt, og det er ikke vann-tilførsel til troa, så det er nok lenge siden noen
tok en slurk her. Himstadlåven lå like ved der troa, men den brant opp på 1960-tallet.

I Sørkedalens Vel 100 år finnes følgende om denne vanntroa:

Høsten 1976 blir Sørkedalen frarøvet et av sine mange kulturminner.
"Røveren" er Oslo Veivesen som mottar et skarpt brev fra Sørkedalens vel:

Vi har registert at vanntroa ved Sørkedalsveien mellom Voksentorvet og
Bogstad badeplass er fjernet. Vi forstått at det er veivesenet som har
fjernet den for å benytte den i forbindelse med utsmykningen av det nye
bygget i Herslebs gate.
Saken er blitt diskutert i Sørkedalen, og Sørkedalens vel hervender
seg nå til Dem med en henstilling om at vanntroa blir satt tilbake på plass
"der den hører hjemme".
Vanntroa sto som et lett synlig minne om den tiden da den viktigste
transportmidlet i samkvemet mellom Sørkedalen og byen var hesten.
Vanntroa var et naturlig kvile- og møtested. Vanntroa minner de titusener
av veifarende som hvert år passerte stedet om tidligere tiders forhold i
Sørkedalen. Man er nå blitt et kulturminne fattigere ..........

Brevet avsluttes med.

Vi håper De finner vår henvendelse rimelig og at troa settes i
skikkelig stand og vedlikeholdes regelmessig. Vi kan også hjelpe
til med dette.

Veivesenet svarer noen uker senere og skylder på at vanntroa ikke har vært
velikeholdt den senere tid, men vil sørge for at den kommer tilbake på sin
rette plass..... og sier at "Sørkedalens vel vil nå ta vare på vanntroa og
overta det fulle ansvar for at den kommer til å bli bevart for fremtiden".
Vellet takker for tilliten og sier i sitt svarbrev:

Det må være Sørkedalens vel med det til enhver tid sittende styre
som står ansvarlig for troa. Den vil bli kvittert ut av formannen våren
1977. Varsel vil bli gitt i rimelig tid før overtagelsen.

Det er jo ikke meningen og leite i haver eller i kommunale bygg for å finne ut hvor
mange vasstrau som har fått ny anvendelse, men det kunne jo hvert artig få tegnet inn
på kartet hvor det forskjellige var.

Jeg husker det stod en ved Granbakken, i svingen.

Kom med nye plasseringer

Rolf Mellem

 

 

Krigsminnesmerke           pil1.JPG (1320 bytes)[Til toppen]

Husk turen til bekransningen av bautaen etter flyhavariet i Andtjemåsen søndag 9. mai
kl. 1200.
Det er drøye fem kilometer å gå eller sykle fra Skansebakken eller Åmot grustak. Stien
opp til bautaen går fra veikrysset øst for den midtre Lysedammen, Mellomdammen. På
tilbaketuren ser vi nærmere på demmingene i de tre Lysedammene, skåveggene langs
Tverrelva og tuftene etter den gamle Skådamshytta.

minnes.JPG (67602 bytes)

 

 

"Matalmen" på Hadeland            pil1.JPG (1320 bytes)[Til toppen]

I 1809 skrev presten i Aker: "Nærværende mann, er en fattig, til øyeblikkelig
understøttelse trengende mann, han ber om hjelp med I skjeppe havre at blande
med barken".

Landet var fra 1807-14 i krig, og på grunn av uår ble det samtidig en nød som nesten
var katastrofal. 1807 og 1808 var fæle frostår. Komet sto mange steder ennå grønt da
snøen falt. Det ble hungersnød i landet. Verste uår i vår historie var året 1812. Våren
kom alt for sent og høstkulda alt i august. Emæringssituasjonen ble så dårlig at alle
slags sykdommer fikk godt tak.

For å drøye det lille melet som var, satte man til barkemel av alm eller islandsk lav.
Alm vokser i den nordlige delen av den nordlige temperete sonen. Trærne vokser
gjerne spredt, helst i skog og på solrike steder, trærne kan bli ganske store og flere
hundre år gamle. Bladet er sagtannet formet. Veden er seig og hard og har blitt brukt
til møbler og redskap, bl.a til buer. Sevjelaget i almebarken gir fra seg en limfast væske
som fikk brødet til å henge sammen.

Alm ble også nyttet i folkemedisinen til å lege sår og mot hudsykdommer. Almebark
ble foreskrevet mot brannsår og almerota mot verk og til å feste løse tenner i munnen
Alm skal også mente man i gammel tid, ha hatt antidemonisk kraft. Alm ble brukt i
mange slags magiske forholdsregler mot sykdom og trolldom.

Under og etter nødsårene hendte det at man plantet almetrær for å sikre
"mel"forsyningen. Det var f eks. tilfelle på Øvre Lyse. Almetrærne der er hugget ned
for mange år siden. "Matalmen" på Hadeland i Sørkedalen står imidlertid og forteller
om "barkebrødstiden" i landet vårt.

Denne teksten er hentet fra kartet til Sørkedalsstevnet 1980. Bak arrangementet
stod alle organisasjonene i bygda.

Hensikten med arrangementene er å gjøre Sørkedalen og Sørkedalens verdier og
tradisjoner kjent for flest mulig - slik at bygda kan bli bevart og dens kulturverdier
ført videre til kommende generasjoner.
Det er også mål å styrke kontakt og fellesskap.

 

 

To store branner på Sandbråten gård          pil1.JPG (1320 bytes)[Til toppen]

Av Alf Holter

Sandbråten er en av de meget gamle Sørkedals-plassene. Gamlestua på gården antas
å være omtrent like gammel som gamlestua på Øvre Lyse, antagelig ca. 300 år,
kanskje enda eldre.

Den samme slekta har holdt til på gården i flere generasjoner, fra 1866. Alf og Laura
Sandbraaten overtok gårdsdriften i 1935, De ble selveiere i 1951.
Sandbråten var utsatt for lynnedslag og brann 2 ganger, i 1912 og i 1949.

Iflg. leiekontrakt utferdiget i 1909 av godseier, tidligere statsminister, Carl Otto
Løvenskiold, påhvilte det leilendingen å sørge for vedlikehold av eiendommene på
gården. Kontrakten gav ham rett til nødvendige materialer i forbindelse med
reparasjoner, men han hadde plikt til å kjøre frem materialene selv, og til å betale
arbeidslønnen til leide håndtverkere. Bygningen som brant ned i 1912, var ikke
forsikret. Det var heller ikke redskaper og annet utstyr som forsvant i brannen, og som
tilhørte leilendingen, Martin Sandbraaten, selv. Skader i forbindelse med eventuelle
branner sier leiekontrakten ingen ting om. Godseieren i 1912 var den første med navnet
Carl Otto Løvenskiold. Han var, slik hans folk kjente ham, meget forståelsesfull og
sympatisk. Etter brannen på Sandbråten var det ikke spørsmål om leilendingens ansvar
for oppbygging. Sannsynligvis ville Martin Sandbråten ha fatt en meget vanskelig
situasjon som leilending om kontraktens krav var gjort gjeldende. Løvenskiold
avgjorde uten noen diskusjon at ny driftsbygning skulle bekostes av ham selv. Et
spørsmål kom fram: Skogsjef Aubert ville bestemme at bygningen skulle føres opp igjen
på branntomta. Martin Sandbråten ville velge en annen byggetomt. Driftsbygningen før
brannen hadde dekket mye for sollyset mot gamlestua, familiens bolig. Nå ville han at
driftsbygningen skulle føres opp igjen på et annet sted, litt lenger nord på gårdstunet.
Løvenskiold.var enig med Sandbraaten. Ny driftsbygning, med låve, fjøs og stall, stod
ferdig sommeren 1913, bekostet av godseieren.
Ny våning for familien ble bygget på branntomta. Den stod ferdig og ble innviet til Alf
Sandbråtens konfirmasjonsfest i 1920.
Godseier Carl Otto Løvenskiold, statsministeren, døde i 1916. På gamle sørkedøler
som har opplevet ham, har jeg forstått at han var avholdt og ble savnet.
Margit Grøttum, var en av døtrene på Sandbråten, har også berettet om brannen i 1912.
Dagen da brannen oppstod, det var den 27. juli, var været nesten kvelende varmt.
Slåttonna var så å si ferdig. Bare på Sjåheim, et jorde på vestsiden av gården, stod det
igjen noen høysåter som jentene hadde gått opp for å spre utover, til tørking. For øvrig
var høyet tørket og brakt i hus. Mens de var oppe på Sjåheim, kom det en voldsom
regnskur etter et kraftig toresmell. Jentene løp hjem for ikke bli gjennomvåte. Da de
kom ned på gården, så de at varmen slo ut fra låven. Det kom hjelp fra nabogårdene.
De stilte opp i en lang rekke fra elva og sendte vannbøttene så fort og effektivt de
kunne. Det reddet ikke driftsbygningen. Alt brant ned. Martin Sandbraaten og et par
av sønnene var til skogs på arbeid denne dagen. Det er forståelig at hele familien var
fortvilet over tapene, men heldigvis var alle kuene ute. Bare noen høner brant inne.
Men hele vinterforet av høy ble ødelagt. Det brant ikke opp, for det var ganske
tettpakket, og det ble helt ubrukelig p.g.a. røyken. Aller mest fortvilet var Martin over
at han ble beskyldt for å ha tent på selv. Men hvorfor skulle han ha gjort det? Han led
selv stort tap p.g.a. brannen, og dessuten kunne det bekreftes at han og 2 sønner var til
skogs da brannen oppstod. Hvorfor en sånn mistanke ble satt frem, er uforståelig. Til
tross for urimeligheten måtte mistanken gjøre vondt og være meningsløs for Martin
og familien.
Brannen skjedde på "7-soverdagen". Været på den dagen skulle, etter gammel tro, vare
i 7 uker, og riktig nok, regnværet varte mer eller mindre sammenhengende i 7 uker
den sommeren.

sandb.JPG (68681 bytes)

Sandbråten etter 1920. Driftsbygningen var ferdig 1913 (etter brannen).
Det nye våningshuset ferdig 1920.

Den andre brannen som inntraff 7. juli 1949, var på mange måter en gjentagelse av
1912-brannen. Det var i slåttonna. Varmt vær og torenedslag. Kuene som var inne,
ble jaget ut så raskt som mulig. Det stod hester inne også. Folkene strevet med å få
dem ut. De forsøkte å komme inn igjen og var urolige og ganske ustyrlige. Alf
Sandbraaten ble sparket av en av hestene. Noen høns ble vissnok bytte for varmen
denne gangen også.
Branntomta ble bare stående urørt, lenge. Forhandlinger om kjøp av gården var i gang.
Oppføring av ny driftsbygning ble satt igang etter at eierskiftet var i orden, i 1951. Det
ble selvsagt vanskelig å finne hus for kuer og hester før oppbyggingen var fullført. Noe
av branntomta ble provisorisk gjort istand til husvær for dyrene. Hønsehuset, som ikke
var strøket med i varmen måtte også benyttes som fjøs Den nye driftsbygningen
måtte selvfølgelig ha både låve, fjøs og stall o.a. Etter brannen var det ikke stort annet
igjen av huset enn deler av låvebrua. Det ble benyttet i nybygget.
Den nye driftsbygningen fikk en noe utradisjonell form når det gjelder taket. Det finnes
ingen annen gård i Sørkedalen som kan vise noe lignende.
Alf Sandbraaten hadde selv ansvaret for oppbyggingen av ny driftsbygning, men
Løvenskiold lot forholdene etter brannen innvirke positivt for Sandbråten ved kjøpet av
eiendommen.
Årene etter den siste brannen på Sandbråten har endret bildet av gårdsdriften på
gårdene i Sørkedalen. De fleste gårdbrukerne er blitt selveiere, men tradisjonell drift er
innstillet, bl. a. fordi jordveiene ved salget til gårdbrukerne i flere tilfeller er beholdt av
eieren og delvis tilplantet med skog. Sandbråten er den eneste gården i dalen som
opprettholder noenlunde tradisjonell drift, med kuer og melkeproduksjon. Hester er det
også på gården, men som på flere andre gårder i dalen, er ridesport hesteholdets
viktigste hensikt.
Sandbråten gård, med dyrehold og tilhørende driftsformer, er en av dalens sikreste
garantier for at gamle og rike tradisjoner kan holdes ved like.

 

 

Bordets gleder på Sandbråten           pil1.JPG (1320 bytes)[Til toppen]

Av Alf Holter

Dette bildet er tatt på Sandbråten i 1920. Familien sitter benket om bordet, kanskje til
dugurds. Det er noe ved dette bildet som jeg synes er verdifullt. Det er miljøet og den
harmoniske atmosfæren som ser ut til å prege personene og forholdet mellom dem.
Bildet er tatt i kjøkkenet, sannsynligvis i den nye våningen på gården. De fleste
som sitter ved bordet, har sikkert et strevsomt arbeid, ute eller inne på gården.
En får et inntrykk av at familien opplever en ro og samhørighet som måltidets felles
glede kan gi. Jeg gleder meg over det uttrykket av ro og tilfredshet en nesten kan lese
ut av hvert ansikt på bildet. Det er ikke til hvert måltid at dagens familier kan samles og
oppleve bordets og fellesskapets ro og gleder. Vi har det altfor hektisk og for liten tid
til å glede oss sammen.

bord.JPG (112420 bytes)

 

 

Årsmelding 1998             pil1.JPG (1320 bytes)[Til toppen]

 

1. Styret
Etter årsmøtet 17. februar 1998, har styret bestått av: Trygve Christensen leder, Astrid
L. Dalin nestleder, Steinar Hoffart kasserer, Rolf Mellem redaktør, Petter R. Koren
sekretær, samt Jørn Grøttum og Thorleif Bakk som varamenn til styret.

Siden siste årsmøte er det avholdt 8 styremøter.

2. Medlemsmøter
Temaet som ble tatt opp 17. februar etter årsmøtet, var gamle veifar. Trygve
Christensen viste lysbilder hvor han hadde gått opp strekningen Skuggen - Ringerike -
Solberg - Stubberud - kirken - Øvre Lyse. Arild Holland redegjorde om den gamle
kirkeveien til Haslum.

31. mars holdt Jan Martin Larsen lysbildeforedrag i Kirkestuen om kølabrenning.

13. mai var det omvisning ute og i driftsbygningene på Bogstad. Det ble et fint opplegg
med museumsleder Else Espeland og jordbruksforvalter Inge Kristoffersen som
omvisere med omlag 50 deltakere.

10. juni deltok omlag 80 i to busser på en fm kveldstur til Hakloa med omvisning, på
Sandungsdammen og det planlagte fløtermuseet. Alf Holter snakket om skolen på
Hakloa, i hans tid som skolelærer i Marka.

En hustrig 13. september møtte 7 personer for å spore opp den gamle veien fra Åmot til
den gamle Langlidammen. Den gamle veien ble fulgt stort sett hele veien med fine
oppbygninger og bruer.

3. november var Kirkestuen fylt til trengsel for å høre Arve Frydenlund holde
lysbildeforedrag om kjerraten i Åsa.

3. Prosjekter
Hesteveier for tømmerdrift er kartfestet for området fra Korpedalen og nordover mot
Råkollen - Heikampen. Løvenskiold-Vækerø er oversendt kart med oppfordring om at
hesteveiene ikke må ødelegges av dagens tømmerdrift.

En oversikt over interessante veiminner i Sørkedalen er oversendt Oslo veikontor for
vurdering i forbindelse med arbeidet med den nasjonale verneplanen for veier, bruer og
veirelaterte kulturminner.

Det er etablert en prosjektgruppe, bestående av Steinar Hoffart, Trygve Christensen,
Per Fineid, Jan M Fredriksen og Helge Johansen, til arbeidet med å vurdere restaurering
av Sloradammen. Gruppen har vært på befaring. Fremdriften i prosjektet har vært noe
dårligere enn planlagt.

To studenter ved Høyskolen i Oslo er engasjert (uten kostnad for laget) for å oppdatere
Sørkedalsbibliografien etter 1980 og for å utvikle www-siden for historielaget som
hovedoppgave i bibliotekstudiet.

Det er blitt arbeidet med å rydde på kolerakirkegården på Bakk samt å gjøre den
allment tilgjengelig.

4. "På stubben"
Medlemsbladet På stubben" er utkommet med 3 nummer. Rolf Mellem har vært
redaktør.

5. Økonomi
Ved utgangen av 1998 var det 282 personlige medlemmer og 11 støttemedlemmer. På
grunn av god innbetaling og økt antall medlemmer har laget en brukbar økonomi.
Årsoverskuddet ble på vel 13000. Styret anser kapitalbeholdningen som nyttig for
mulige prosjekter som bokutgivelse, merking og istandsetting av kulturminner e.l..

Styret

                                               pil1.JPG (1320 bytes)[Til toppen]